Når tårene kommer

“Mor, hvorfor gråter du?”… Det spørsmålet fikk jeg av jentene mine på mandag, og det er en av de vanskelige tingene å skulle forklare til sine barn. Vanskelig å forklare at det innimellom kan stoppe helt opp. Vanskelig å forklare at det kan være én ting. Det kan være tusen ting. Det kan være ingenting. Men kjæreste, det er ikke farlig!…

Noen ganger kommer tårene mine helt av seg selv. Faktum er at jeg blir lett grepet av ting. Ser jeg en film eller hører en vakker sang som tar tak i meg, så sitter jeg der med tårer i øynene. Det skjer liksom helt naturlig. Jeg lever meg lett inn i det jeg ser og hører, og jeg kan la meg overvelde av følelser. Jeg blir lett rørt.

De siste dagene har jeg lyttet mye til en av de vakreste sangene jeg noen gang har hørt. Tenk at det går an å skrive noe så nydelig. Jeg er fortsatt stum av beundring!

De fineste filmene, de beste bøkene, og den nydeligste musikken – for meg – er de som griper meg. De treffer meg rett i hjertet; de går inn i sjelen min og legger seg godt til rette der. De frambringer en ekte reaksjon i meg. Har du opplevd å høre noe som er så nydelig at du føler det langt inn i hjertet? At du kjenner en bølge med følelser drive gjennom brystet ditt? Noen slike opplevelser tar nesten pusten fra meg; de gir meg noe. Er det nå så uvanlig å bli grepet av noe som betyr noe? Jeg tenker at det må være en styrke heller enn en svakhet; at det gjør meg bedre i stand til å vise empati og være et godt medmenneske.

Når den døra først åpnes litt på gløtt, og tårene kommer, så kan altså demningen briste. Men gjør det nå noe om jeg gråter noen ganger? Jeg kan gråte av sorg og smerte, og jeg kan gråte av glede… og jeg har kommet dit i livet at jeg tør å gråte. Noen ganger er det bare godt. Jeg gjemmer ikke tårene mine. Når tårene kommer, så føler jeg bare mer; hjertet mitt slår.

“Mor, hvorfor gråter du?”… Noen ganger må mor bare gråte litt, jentene mine. Det er ikke farlig!…

Men jeg gråter ikke nå. Jeg bare tenker, føler og er… 🙂

2 thoughts on “Når tårene kommer

  1. Kjære Marit, må først få sende deg noen store klemmer. Perioder i livet kan være smertefulle, like mye som vekkere. Nesten som for å gjøre oss mere bevisste i oss selv. Men vondt er det uansett. Ser etter jeg ble syk og "mistet" mye av det jeg har definert som meg selv utifra. Som jobb, være "flink" jente osv og det å miste den sosiale biten som alltid har vært så viktig for meg. MEN oppi det hele har det våknet en ny bevissthet, en sånn her og nå bevegelse i meg. Hvor jeg opplever ting utrolig sterkt. Alt fra hvordan solen skinner på trærne utenfor, min datters latter, en morsom historie, et smil fra en fremmed. Ting som jeg gjerne la merke til før men kjente dem ikke i meg på samme måte som nå. Jeg kjenner meg så igjen med dette med tårer. Jeg blir og utrolig fort beveget, og det er ofte gledestårer, eller at jeg bare blir så berørt av noen andre eller deres historie. Vi har spøkt mye med det her hjemme at når vår datter blir stor så blir hun å si: åh der er mamma rørt igjen, sukk! (hihihi) men det finns verre ting å bli husket for enn det at man bryr seg Marit. Oppdaget din blogg inne på Facebook og bare klarte ikke å la være å kommentere her :))) Håper du får en uke med masse glede, mange gode stunder og et lett hjerte og sinn <3 <3 <3

  2. Når sjelen er full, renner øynene over heter et ordtak, og barn har ikke vondt å se at vi voksne lever vi også. Og noen lever kanskje litt inderligere enn andre og det er godt å se og høre!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.