Vindu mot verden

Det er en fin grense mellom å være alene og å være ensom. Jeg har mange venner, så jeg føler meg ikke ensom, selv om jeg innimellom kjenner den utrolig sterke bølgen skylle over meg. Det er ikke ensomhet, men et behov for ømhet og nærhet. Jeg vil bare ikke være alene.

Det er nesten merkelig hvor avhengig jeg har blitt av to tekniske hjelpemidler i min søken etter kommunikasjon – mobilen og PCen min. Når jeg sitter her alene om kvelden, etter at jentene har lagt seg, så vet jeg vel nesten ikke hva jeg skulle ha gjort uten dem. De lar meg kommunisere med kjente og kjære, når som helst. Enten det er dag eller natt. Enten jeg er i byen eller på fjellet. Jeg kan få snakke med noen når jeg har behov for det, og det er det godt å vite. Det kjennes trygt. De er mitt vindu mot verden.

I kveld, som så mange andre kvelder i det siste, så gleder jeg meg til en telefonsamtale før jeg skal legge meg… 🙂

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.