Hvorfor?

Jeg lar meg ikke knekke. Kan ikke. Vil ikke. Må ikke… Det skulle ikke mer enn en melding eller to på mobilen til, før undertrykte følelser satte seg i sving. Så jeg satt der i bilen med jentene i baksetet, og kjempet mot både tårer og sinne. For ja, jeg kan visst bli opprørt, når jeg blir minnet på det. I alle fall når meldingene kommer fra kilden selv.

Jeg prøver å ikke tenke på det i det hele tatt. Det er kanskje derfor jeg ikke lar meg selv sitte stille om kveldene. Jeg må male. Brette klær. Hvis jeg sitter stille, så merker jeg kanskje det jeg ikke orker å tenke på. Savnet. Savnet over å ikke ha noen. All dårlig behandling til side; jeg savner å snakke med ham. De gode samtalene. Og jeg orker ikke å savne ham. Så jeg kan ikke tillate meg selv å kjenne på savnet. Jeg vet så altfor godt at hvis jeg først åpner den døra på gløtt, så klarer jeg ikke å stå imot den bølgen som kommer. For den vil komme. Såpass godt kjenner jeg meg selv.

Så jeg prøver å riste det av meg. Jeg vil la savn være savn, og bare synke ned i et vakuum. En boble, der alt er stilt. Ingen lyd. Ingen tanker. Ingen følelser. Ingenting. I morgen er det atter en dag. Jeg vil lukke øynene og hoppe inn i natten. Ikke åpne dem igjen før solen kysser panna mi og våren slår ut i full blomst. Hvordan kan noen snu så om over natten? Spørsmålet som gnager mest… Hvorfor slik kald behandling? Jeg var ikke annet enn ærlig og meg selv.

Hvorfor?

3 thoughts on “Hvorfor?

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.