Hvor er alle helter hen?

Jeg vet at de finnes, for jeg har sett dem tidligere. Barndommens helter som Supermann og Frøken Detektiv er erstattet av ekte mennesker rundt meg i samfunnet. Jeg ønsker meg en ny helt.

I sommer steg det fram en rekke helter den 22. juli. Uniformerte og sivile kom sammen og gjorde en utrolig innsats for å redde ungdommene på Utøya. Jeg har så stor respekt for den jobben politiet og annet utrykningspersonell gjorde den dagen og i dagene som fulgte, sammen med vanlige mennesker som tilfeldigvis befant seg i nærheten. Hver og en av dem fortjener en rose og en medalje.

Jeg har nok hatt en slik helt som idealet mitt; en mann som reiste ut og gjorde en innsats, enten det var her hjemme eller ute i verden ellers. Jeg har forståelse for det ønsket om å gjøre en synlig forskjell i noens liv. Og hvem har vel ikke hatt en hemmelig drøm (eller for noen av oss ikke riktig så hemmelig!) om en ridder i skinnende rustning eller en kjekk mann i uniform som kunne komme løpende og redde dagen? Men det finnes også hverdagshelter. De som reiser seg på bussen og gir setet sitt til en sliten bestemor, eller som holder opp døra for deg når du har hendene fulle av barn og handleposer. De er ikke fullt så synlige som de andre, men de er der. Det finnes en liten helt i oss alle.

Gjennom de årene jeg har vært alenemor, så har jeg sett en og annen illusjon briste. Man får et ideal, og setter det høyt oppe på en pidestall, der det kan beundres. Så skjer det ting som får idolet til å vakle fra sin høye posisjon. Det er ikke noe som er så skuffende som å se en helt falle i gulvet å gå i tusen biter. Det har jeg selv sett og opplevd. Man får lyst til å styrte frem og redde situasjonen, gripe inn før det er for sent. Men det er ikke noe man kan gjøre. Helten var ikke den man trodde, men et ganske vanlig menneske med ganske vanlige egenskaper. Det er så utrolig lett å la seg fange av velvalgte ord. Jeg har lært meg nå at det er handlingen som teller. Min helt må være en handlingens mann. En som viser omsorg og omtanke, og ikke bare sier pene ord som ikke følges opp. Det må være ekte og ærlig, og ikke bare fantasi og skuespill.

Jeg tror aldri jeg har gjort noe synlig heltemodig selv, men det hender at jeg føler meg som en helt. Når jentene sier de elsker meg og at jeg er den beste mora i hele verden, ja da får jeg Superkrefter og mot til å gjøre hva som helst!… 🙂

Hva med deg?

Bildet lånt fra fanpop.com

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *