Glow!

Det var mange som strålte i går. Så mange herlige mennesker på ett sted. Det var utrolig koselig å være på klassefest. Tenk at det hadde gått 20 år, men at vi fortsatt fant hverandre igjen med en gang. Noen ting forandrer seg ikke, og godt er det. Gode samtaler var det, og mange morsomme opptrinn og kommentarer fikk vi. Og dansing! Herlig dansing. Jeg koste meg veldig. 🙂

Det er naturligvis mange minner, tanker og følelser som dukker opp, når man treffes slik. Og det er rart hvordan man kan bære med seg visse ting igjennom så mange år. Selv om noe er godt gjemt, så er det ikke glemt. Det ligger der fortsatt, klart til å hentes fram. Noen ganger kan det gå år etter år før man får sagt noe man skal si. Da gjelder det å gripe sjansen når den plutselig kommer. For noen ganger kommer den sånn helt ut av det blå.

Sånn er nå engang livet. Det er vel en av de tingene jeg har blitt mest flink til de siste årene; å si ifra om tanker og følelser. Og ærlighet, mer enn noe annet. Så takk for en fantastisk kveld; en kveld jeg aldri kommer til å glemme!

Takk for dansen!…

Den store klassefesten

Hvor stor den blir gjenstår jo ennå å se, for det vites ikke i skrivende stund, men det er i alle fall duket for ungdomsskole-reunion. 20 år siden vi gikk ut fra ungdomsskolen. Hvor ble egentlig tiden av? Jeg føler meg jo slettes ikke 20 år eldre.

Lurer på hva jeg tenkte den dagen jeg mottok vitnemålet mitt i gymsalen? Hvor trodde jeg at jeg ville være 20 år fra da? Jeg husker ikke så mye, i grunnen. Annet enn at jeg hadde et eller annet glansbilde av en stjerneadvokat i tankene, sterkt inspirert av “LA Law”. Er det noen andre som husker den serien, tro? Jeg husker jeg fulgte trofast med, hver uke. Og tenkte at ja, akkurat sånn skulle jeg bli. Slå til med argumenter som ikke kunne motstrides i rettssalen, og komme med overraskende poenger som lamslo motparten og ga dommeren hakeslepp.

Det har jo vist seg i løpet av disse 20 årene som har gått at jeg ikke er den typen. Ikke i det hele tatt. Joda, jeg kan snakke og argumentere, men på et helt annet plan. Ikke tror jeg så mange av de andre planene eller drømmene mine har slått til, heller. Jeg har noen vage minner om Drømmeprinsen og et hus midt oppe på Vestadhøgda. Der skulle vi bygge og bo; tatt rett ut fra en bonderoman.

Det har kanskje ikke vært det eventyret det skulle ha vært, ut ifra mine planer den gangen. Men det har vært et eventyr, og det har vært mitt. Hver eneste avgjørelse jeg har tatt siden den dagen jeg gikk ut med vitnemålet i hånda har ført meg akkurat hit jeg sitter nå; klar til å treffe noen av mine gamle klassekamerater igjen. Livet er finurlig sånn. Det blir kanskje ikke sånn vi har planlagt, men det blir. Alt blir! Planer og drømmer endres underveis. Og viktigst av alt; jeg er strålende fornøyd med livet mitt akkurat nå! 🙂

Jeg stiller ikke med kreppet hår og Ball-genser i kveld. Ikke denne gangen, nei. Akkurat den tiden er et tilbakelagt stadium. Det blir nok kjole, ja. Litt pyntet må man jo være, når man liksom skal vise seg fram for noen man ikke har sett på mange år. Jeg gleder meg! 🙂

Barnedåp og bilproblemer

Det oppsummerer i grunnen dagen min. Det beste først; Barnedåp og familiemoro. Vi har hatt en flott dag sammen med familien, i minsteprinsen sin dåp. Han oppførte seg eksemplarisk igjennom hele seansen. Etterpå var det duket for fest, med god mat og deilige kaker. Jentene syntes det var helt topp å møte de siste tremenningene sine, og de lekte sammen i mange timer. Eldstesnuppa hadde laget et lite dikt til dåpsbarnet, som hun framførte mens vi satt til bords. Det bor en liten dikter i henne! 🙂

Bilen ville ikke starte da vi skulle reise til kirka, og det var ikke mer liv i den nå da vi kom hjem. Det er strøm på den, og ja – bensin, også. Jeg tror ganske sikkert at det er starteren som har gått, for det bare klikker og klikker når jeg prøver å starte den. Det er helt utrolig; at det kan bli en ting til med den bilen nå… Nå blir det alvor av planene om å kjøpe en nyere bil. Uten noen til å fikse småtteri som dukker opp, så blir det altfor dyrt å ha den på verksted i tide og utide. Jeg må ha en bil jeg kan stole på. Så nå må jeg ta en runde og “fri” litt til banken igjen, så får vi se hva de sier.

I morgen får jeg ta sykkelen fatt på jobben. Da får jeg meg i alle fall en sykkeltur. Aldri så galt at det ikke er godt for noe!… 🙂

Innflyttingsfest!

Vi har hatt en super kveld, med veldig koselig besøk fra Hedemarken. Våre gode venner! Det som er så godt er at det ikke spiller noen rolle hvor lang tid det går mellom hver gang vi ser hverandre; vi plukker opp tråden akkurat der vi slapp den sist. Koselige samtaler, gode historier og utrolig mange morsomme kommentarer. Herlig! 

Med god hjelp fra jentene hadde vi laget både pizza og muffins til gjestene skulle komme. Og pølser og is også, naturligvis. Det ble jo liksom innflyttingsfesten vår, det her. Og den skulle vi hatt lenge nå. Men bedre sent enn aldri. Jentene har jo vært borte så mye i sommer at det ikke har blitt tid før. Så da ble det liksom nå eller aldri. Så da ble det nå! Og vi skal passe på at det ikke blir så lenge til neste gang… 🙂

I morgen skal minsteprinsen til Bente døpes, så da blir det nok en dag fylt med festligheter og koselig samvær. Vi gleder oss!

En herlig dag!

Nok en herlig dag ved Mjøsas vestre bredd. Våkne av at sola skinner fra praktisk talt skyfri himmel, og innta frokosten på terrassen, der gradestokken stadig kryper oppover; det er perfekt. Så fikk jeg et veldig hyggelig besøk! En bedre start på dagen skal man lete lenge etter!… 🙂

Og så kom jentene hjem. Endelig. Jeg hentet dem på toget før vi reiste på lilleprinsen sitt bursdagslag. De stormet av toget og kastet seg inn i armene mine, begge to. Det var godt! Helst ville de hjem med en gang, men vi hadde jo et selskap som ventet. Lilleprinsen fikk masse gaver og koste seg veldig med all oppmerksomheten. Jentene syntes det var topp å se alle sammen igjen, og enda bedre var det å komme hjem. Tre uker er ganske lang tid å være borte fra alle lekene og bøkene sine. Snuppeluppen gikk rett på sofaen og satte på NRK Super; hun har nok savnet å kunne se på film eller BarneTV disse ukene. Da er det godt å komme hjem, der alt er som det pleier.

Nå blir utfordringen å snu døgnet til jentene tilbake til hverdagen. I morgen er det SFO igjen for Snuppeluppen; vi må opp til vanlig tid, alle tre. Skolen begynner igjen neste uke. Nå er de ikke lenger første- og femte-klassinger, men andre- og sjetteklassinger. De begynner å bli store, begge to.

Nå skal snuppene i seng, og jeg skal ordne litt småtteri til starten på den nye uka… Ha en herlig kveld og ei fantastisk uke! 🙂

St. Hans-aften

Sol, sommer og St. Hans! Jeg kom hjem fra jobben, tok på meg min nyinnkjøpte bringebærrosa bikini, og satte meg ut på terrassen i den deilige sola. Og der har jeg sittet siden. Det var akkurat slik jeg håpet det skulle bli denne uka, mens jentene er borte. Bare kose meg i sola, uten å måtte tenke på noe annet. La oppussing være oppussing, og bare nyte livet. Ja, livet er herlig!

Jeg sitter og ser utover Mjøsa på alle båtene som allerede er der ute. Det blir sikkert flere etter hvert som kvelden kommer nærmere. Mjøsutsikt, fra eget hus på Gjøvik, på St. Hans. Hadde noen sagt det til meg for et år siden, så hadde jeg trodd det var en spøk!… 🙂

Nå er det snart St. Hans-feiring, og jeg akter å kose meg glugg ihjel i kveld. Ha en herlig aften! 🙂

Hipp hipp hurra!

Så var første 17. mai på Gjøvik vel overstått. Det har vært en lang og veldig innholdsrik dag. Jeg var godt forberedt på at forholdene var større her enn vi var vant til, men det kom overraskende på Snuppeluppen. Da 15 skoler og flere skolekorps stilte opp til toget i byen like før kl 10, så utbrøt hun “Mor, dette må være det største 17. mai toget i hele verden!” For oss som er vant til 2 skoler og 3 barnehager i toget, så ble dette noe helt annet. Det var folksomt og det var ei lang rute for de minste, men det var moro! Jeg måtte holde Snuppeluppen i hånda en god del av ruta, nettopp fordi det ble litt for stort for henne, men innimellom slappet hun helt av og marsjerte alene på rekke sammen med de andre førsteklassingene.

 Hurra for 17. mai!

Vi fikk ei lita pause før vi gjorde oss klare til bydelstoget, som gikk ned til skolen. Der ble det straks mye mindre forhold, for det var ikke mange elever som møtte opp der. På trinnet til eldstesnuppa var de først bare to, som byttet på å bære fana. Det kom til noen etter hvert nedover bakken, og på skolen var det ganske bra med folk. Jeg var “heldig” og hadde fått ansvaret for fiskedammen. Det ble en intens drøy time der jeg ikke gjorde annet enn å sitte på huk og henge på godteposer på fiskestengene. En ytterst populær aktivitet. Det føltes ei stund som om køen aldri tok slutt…

I kveld var det grilling hos Bente og co, sammen med resten av familien. Der satt jeg i grunnen på sofaen og gjorde minst mulig. Og det føltes godt – spesielt for føttene! Nå skal jeg legge meg på sofaen her og ikke gjøre annet enn å lese. Det tar jammen meg på å feire Nasjonaldagen. Men nå har vi prøvd det her, og nå vet vi akkurat hva vi kan forvente oss neste år. Og det er godt, både for jentene og for meg. 🙂