10 år siden 9/11

Dagen som endret verden. Et tiår har gått, men jeg husker ennå hvordan jeg med vantro så bildene fra Twin Towers på TV. Da det første flyet krasjet satt jeg og chattet på MSN med ei venninne som da bodde nord for NYC. Plutselig skrev hun at hun hadde fått en telefon fra moren sin om at det hadde vært en flyulykke i downtown NYC, og hun måtte logge seg av. Det var ennå ingen bilder på norske TV-kanaler, så jeg klikket meg inn på cnn.com for å se hva som skjedde. Innen en halvtime kom live-sendingene på TV her, også.

Hvis jeg lukker øynene kan jeg enda se røyken som velter ut av det første tårnet. Så kom det andre flyet, og verden visste med ett at det som skjedde ikke var noen ulykke. Det var et terroranslag mot NYC og USA. Grufulle bilder av mennesker som hoppet ut av vinduene fra de øverste etasjene. Og så kollapset tårnene. Noen bilder forblir med oss alltid.

Bildet hentet fra September 11 News

Vi hadde med oss Isabel til Den amerikanske ambassaden i Oslo og la ned blomster der. Sommeren etter reiste vi til NY for å besøke venninna mi og familien hennes. Det ble en sterk opplevelse å se Ground Zero.

10 år senere fikk vi altså oppleve terroren på vår egen jord.
Ikke på 10 år har jeg vært så grepet av bilder på TV og i aviser som jeg var de dagene i sommer. Noen bilder vil vi aldri glemme. Noen bilder skal vi aldri glemme.

Det er høst og valgtid igjen. I morgen er den store dagen, og i år mer enn noen sinne er det viktig å bruke stemmeretten og verne om demokratiet vårt. Ingen kan fortelle deg hva du skal stemme, men stem noe. Og ta vare på hverandre!

Rørt mor og medmenneske

Jeg kan ikke huske siste jeg har vært så rørt, om og om igjen, som jeg har vært disse siste dagene. Landesorg og et folk som står sammen. Bilder av blomsterhav i flere norske byer, tusener stiller opp i rose/fakkeltog, over 1 million mennesker som holder hender og står sammen, og alle de sterke historiene til overlevende fra terroraksjonene. At en hel nasjon står sammen i kjærlighet og omtanke, i stedet for å uttrykke hat og ønske om hevn, det må da være unikt? Det er vanskelig å holde tårene tilbake i en tid som denne.

Tankene mine går til alle ofrene og deres pårørende. Det er fortsatt ufattelig at en slik tragedie kunne ramme Norge.

Jeg har så stor respekt for den jobben politiet og annet innsatspersonell gjorde den dagen, og i dagene som fulgte. De fortjener en rose og applaus, alle sammen.

Jentene er også opptatt av det som har skjedd. De har mange spørsmål og kommentarer. Så jeg prøver å være sterk mor på den ene siden, og forklarer så oppriktig og ærlig som jeg kan, samtidig som jeg er rørt medmenneske på den andre, og lar tårene trille over det jeg ser og hører… Det er vanskelig å holde tårene tilbake i en tid som denne.

Lystog på hytta, for ofrene og deres pårørende, 25.07.11

Ta vare på hverandre

Ord blir fattige på en dag som denne. Bilder fra eksplosjonen i Oslo og marerittet på Utøya, overlevende som skildrer en uvirkelig hendelse; det er helt ufattelig at noe slik kunne ramme Norge.

Jeg sender varme tanker til alle skadede, alle pårørende, alt personell som gjøre en innsats i denne krisesituasjonen, og all vår familie og venner… Ta vare på hverandre!