Gamle blogginnlegg blir som nye

Som mange av dere vet, så blogget jeg et helt år fra 07.10.09 til 07.10.10. Utfordringen til meg selv den gangen var å blogge 365 dager om de enkle gledene i livet.

Av ren nysgjerrighet lurte jeg på om denne bloggen fortsatt eksisterte, eller om den var fjernet etter så mange år. Til min store overraskelse fantes den fortsatt! Og ikke nok med det, det gikk an å eksportere alle blogginnleggene fra den gamle bloggen og inn hit. Så observante lesere vil se at jeg plutselig har fått mange flere kategorier enn jeg tidligere hadde. Og 500 flere blogginnlegg enn før, om alt mellom himmel og jord, av oppturer og nedturer. Det aller første blogginnlegget mitt finner du her. Lenge leve teknologien!

Litt blandede følelser burde jeg sikkert ha om å dele disse, for det har naturligvis skjedd veldig mye av erfaringer og opplevelser siden den gangen. Men jeg er minst like modig som jeg var den gangen, så jeg tør å dele. Og det er jo litt moro å ha hele historikken, fra den spede begynnelsen og fram til i dag. Moro er det også å se at jeg har noen uferdige prosjekter som jeg naturligvis skal få ferdige. For jeg går alltid helhjertet inn. 

Stå sammen mot mobbing!

Alene er et uendelig ensomt sted å være. Ingen barn fortjener å oppleve noe slikt. Men allikevel skjer det, og det vondeste man opplever som foreldre er at de som er der når det skjer og faktisk kan gripe inn ikke gjør noen verdens ting. All ros og ære til de fantastiske lærerne begge jentene har nå, og ikke minst til skolens anti-mobbeplan. De bryr seg, og de er virkelig til stede.

Jeg hadde visst en tryllestav allikevel. De valgene jeg tok for ganske nøyaktig to år siden tryllet bort sorg og smerte for Eldstesnuppa, og erstattet hverdagene hennes med håp og glede. Så langt kan man altså komme på to år. Det er forholdsvis kort tid, men når livet er tungt og vanskelig og dagene drar seg pinefulle og langsomme avgårde, ja da er to år som et helt liv. Men når livet er godt og hjertet er fylt med lykke, da løper ukene og månedene, og plutselig har det gått et år igjen.

Nå gleder hun seg til å gå på skolen, hver eneste dag. Det er ikke lenger slik at hver minste celle i kroppen hennes strutter imot. Hun trives! Hun har det bra. Skuldrene hennes er senket, og og den indre roen hennes er synlig. Hun er der hun skal være. Og da er det godt å være mor! Godt å kunne sende henne ut om morgenen og vite at hun skal ha en god dag.

Jeg er fullt klar over at det kommer til å ta like lang tid å bygge henne helt opp som det tok å rive henne ned. Sånn er det bare. Og det skal ikke så mye til for å endre på den indre balansen hennes fra trygg til usikker. Men vi er på god vei mot målet. Det kan gå lang tid mellom hver gang hun snakker om fortiden nå. På sin egen måte har hun begynt å legge alt bak seg.

Jeg er så takknemlig for all støtte vi har fått de siste årene, ikke minst i forbindelse med Dots-konkurransen i fjor høst. Å få besøk av Aleksander With hjemme i stua i vinter, det lever hun på ennå og det kommer hun til å leve på i lang tid framover. Det var en veldig rørende opplevelse som mor å kunne få gi henne en opplevelse som kunne viske ut litt av det som hadde vært.

Jeg er så stolt av den voksne, flotte jenta mi! ♥

Støtt TV-aksjonen!

Jentene og jeg har vært ute og gjort en innsats for Norsk Folkehjelp. Det var veldig fint å gå i år, også. Mange hyggelige, giverglade mennesker og to smilende jenter som nærmest kranglet om å få ringe på og holde bøssa. 🙂

Ta en kikk på NRK sine sider hvis du ikke har fått besøk av en bøssebærer i dag, og støtt en god sak!

Jeg – en mammablogger?

Bloggen har vel kanskje utviklet seg dit, i de to årene jeg har blogget. Egentlig tror jeg hverdagsblogg passer bedre, for det dreier seg om hverdagslivets gleder og sorger. Mest fokus på gledene, men innimellom slipper også sorgene til.

Det har faktisk gått to år siden jeg startet prosjektet “365 dager med små og store gleder”. Det slo meg plutselig. Du verden som tiden har gått. Jeg startet vel egentlig bloggen som en måte å jobbe meg gjennom skilsmissen på. Det ble i alle fall resultatet. Det var godt å kunne ha et sted å skrive ned tanker og følelser på. Den hemningen med å ikke ville blottlegge meg kastet jeg i løpet av de to første ukene tror jeg. Jeg klarer ikke annet enn å være åpen og ærlig. En forbannelse vil kanskje noen si, mens andre ser det som en velsignelse. Misforstå meg rett da, det dreier seg ikke om brutal ærlighet. Det går på å ikke skape seg til og utgi seg for noe jeg ikke er. Den som skal dele mitt liv må forholde seg til det faktum at jeg ikke driver med spill. Lek er noe helt annet, for man skal tørre å leke som voksen. Livet blir akkurat det vi gjør det til, så det gjelder å gjøre det beste ut av ting og leve det til det fulle! Så jeg fortsetter videre framover, med fokuset på livets små og store gleder.

Forøvrig føler jeg meg skikkelig modig om dagen, og det må det jo bare bli suksess av vel? Jepp, jeg tør mangt og mye… 🙂

Hvor er alle helter hen?

Jeg vet at de finnes, for jeg har sett dem tidligere. Barndommens helter som Supermann og Frøken Detektiv er erstattet av ekte mennesker rundt meg i samfunnet. Jeg ønsker meg en ny helt.

I sommer steg det fram en rekke helter den 22. juli. Uniformerte og sivile kom sammen og gjorde en utrolig innsats for å redde ungdommene på Utøya. Jeg har så stor respekt for den jobben politiet og annet utrykningspersonell gjorde den dagen og i dagene som fulgte, sammen med vanlige mennesker som tilfeldigvis befant seg i nærheten. Hver og en av dem fortjener en rose og en medalje.

Jeg har nok hatt en slik helt som idealet mitt; en mann som reiste ut og gjorde en innsats, enten det var her hjemme eller ute i verden ellers. Jeg har forståelse for det ønsket om å gjøre en synlig forskjell i noens liv. Og hvem har vel ikke hatt en hemmelig drøm (eller for noen av oss ikke riktig så hemmelig!) om en ridder i skinnende rustning eller en kjekk mann i uniform som kunne komme løpende og redde dagen? Men det finnes også hverdagshelter. De som reiser seg på bussen og gir setet sitt til en sliten bestemor, eller som holder opp døra for deg når du har hendene fulle av barn og handleposer. De er ikke fullt så synlige som de andre, men de er der. Det finnes en liten helt i oss alle.

Gjennom de årene jeg har vært alenemor, så har jeg sett en og annen illusjon briste. Man får et ideal, og setter det høyt oppe på en pidestall, der det kan beundres. Så skjer det ting som får idolet til å vakle fra sin høye posisjon. Det er ikke noe som er så skuffende som å se en helt falle i gulvet å gå i tusen biter. Det har jeg selv sett og opplevd. Man får lyst til å styrte frem og redde situasjonen, gripe inn før det er for sent. Men det er ikke noe man kan gjøre. Helten var ikke den man trodde, men et ganske vanlig menneske med ganske vanlige egenskaper. Det er så utrolig lett å la seg fange av velvalgte ord. Jeg har lært meg nå at det er handlingen som teller. Min helt må være en handlingens mann. En som viser omsorg og omtanke, og ikke bare sier pene ord som ikke følges opp. Det må være ekte og ærlig, og ikke bare fantasi og skuespill.

Jeg tror aldri jeg har gjort noe synlig heltemodig selv, men det hender at jeg føler meg som en helt. Når jentene sier de elsker meg og at jeg er den beste mora i hele verden, ja da får jeg Superkrefter og mot til å gjøre hva som helst!… 🙂

Hva med deg?

Bildet lånt fra fanpop.com

Når sjelen er full renner øynene over

Nå har kroppen min begynt å protestere; jeg har begynt å merke det fysisk på kroppen hvor tungt det egentlig er å være alene. Det har kommet snikende sammen med høstmørket og kaldere dager. Jeg har ingen annen forklaring på de små “vondtene” jeg har kjent de siste ukene. For syk er jeg jo ikke. Jeg er bare så utrolig sliten.

Vi mennesker er sosiale vesener, vi er ikke skapt for å være alene. I alle fall er ikke jeg det. Jeg må da vel snart ha nådd grensen for hvor mye alenetid jeg skal ha nå? Det må da snart bli min tur? Jeg er en tålmodig person, men det må jo være grenser for hvor tålmodig jeg skal være. Jeg går på den tredje vinteren alene. Det synes jeg får være tålmodig nok. Hjelper det å si høyt at tålmodigheten er slutt, tro?

Jeg trenger ei hand å holde i, en armkrok å sitte i, en klem, et kyss… Varme, nærhet og omsorg. Som jeg savner å ha noen i livet mitt!

Hjertet mitt det ønsker å la seg lede hen,
Har søkt etter sin stjerne klar; en mann, en helt, en venn.

Jeg prøver hardt å tenke positivt hele tiden, men noen ganger er det vanskelig. På slike kvelder er det veldig hardt å gå og legge seg alene. Men det er rart med det; man klarer det meste når man må. “What doesn’t kill us makes us stronger” (Friedrich Nietzsche). Jeg tør å være sårbar, også, ikke bare sterk og modig…

Jeg har så masse kjærlighet å gi. Hvor er Mannen som skal ta imot?

Bildet lånt fra Vaibhav Potdar

Jeg vil være forelsket igjen

Selv om jeg forsøker helhjertet å leve i håpet hver eneste dag, fordi jeg fullt og helt tror at det skal bli min tur når som helst nå, så hender at jeg bare må innrømme for meg selv og andre hvor lei jeg er av å være alene. Rett og slett lei. Jeg vil ikke være alene lenger! Jeg puster ut et dypt sukk, men ikke teatralsk. Bare et lite hjertesukk, ut i høstnatten.

Det har gått ganske nøyaktig seks måneder siden jeg ble lurt av ham som jeg trodde var Askeladden. Ja, jeg ble lurt. Det satt jo hardt inne å måtte innrømme det, for det er ikke en god følelse å bli lurt. Men det er ingen annen måte å si det på, når noen later som de er noe de ikke er og lover ting de ikke skal holde. Askeladden er historie, og likeså tanken om eventyreren, men det tok sin tid å komme over den knekken og heve meg over det som føltes som et tap. Tapet av en framtid jeg hadde sett et glimt av. Tapet av den forelskede følelsen.

Det høres sikkert merkelig ut for noen at jeg sier det, min alder tatt i betraktning, men jeg savner den. Jeg hadde ikke følt det slik på mange år, og den følelsen vil jeg ha igjen. Så undres jeg da innimellom på om jeg kommer til å få den igjen? Vil han dukke opp, Drømmemannen i uniform? Han som skal matche meg på alle områder, og gi meg en utfordring eller to. Han som det er litt tak i, og som setter pris på den lille forskjellen. Han som skal være Mann og la meg være Kvinne. Han som skal gi meg stjerner i blikket og sommerfugler i magen når jeg tenker på ham. For jeg tror jo virkelig at han finnes. Det må han jo bare! Noe annet ville være helt utenkelig. Da kunne jeg like godt bare kaste inn håndkleet og pakke sammen med en gang.

Nei, jeg er ikke desperat. Og jeg stresser egentlig ikke. For denne gangen går jeg for gull, jeg nøyer meg ikke med femteplassen. Så jeg håper og venter, men jeg har så lyst til å dele livet mitt med noen nå.
Jeg vil være forelsket igjen.

Jeg hadde en visjon om å ha med Mannen i mitt liv på hyttetur i høstferien. Stjernehimmel og peiskos, ut på tur med jentene. Jeg får satse på påskeferien i stedet. Alene i to og et halvt år, og tiden flyr. Først var det greit, men så merker man savnet. Jeg er lei av å være alene, og jeg har sluppet opp for ideer. Så jeg tenker; hva nå?
Ta min hånd og vis meg hvor hen jeg nå skal gå.

Hvor er du hen? Du skulle jo sittet her, sammen med meg…

Bildet lånt fra Flickr

Are you going to finish strong?

Når livet butter i mot kan det være lett å kaste inn håndkleet. Men man skal aldri gi opp, og ikke miste håpet! Man må prøve og prøve, helt til man får det til. Dette her er en fantastisk mann som setter tingene i perspektiv, i alle fall for meg.

Jeg grep til denne i perioder etter samlivsbruddet. Det er lettere å finne ting man er takknemlig for, selv da ting er vanskelig, når man får satt tingene litt i perspektiv.

Count your blessings. Lev livet og vær lykkelig. Og gi aldri opp.

Ha en nydelig kveld, med masse varme og kjærlighet!
Det er snart helg, og snart høstferie på disse kanter… mye å glede seg til! 🙂

Close your eyes and make a wish!

Tiden går fort, og plutselig har man blitt et år eldre. Jentene overrasket meg med kake og pakker på senga. En bedre start på gårsdagen kunne jeg ikke fått! Jeg hadde tyvstartet litt og kjøpt en tidlig bursdagspresang til meg selv; en iPad2. Måtte jo bare ha det da sjansen plutselig kom! 🙂

Det plinget inn hilsener på mobilen min fra Facebook hele dagen, både gratulasjoner og gode ønsker. Jeg har aldri fått så mange hilsener noensinne! Moro at så mange ønsket at det skulle dukke opp en politimann på døra mi i går. Jeg setter så stor pris på støtten og omtanken! Det er veldig koselig å vite at noen tenker på meg og det jeg gjør.

Jeg blir jo litt filosofisk nå, da. Ved nyttår var jeg helt sikker på at 2011 skulle bli det beste året for meg hittil. Og det tror jeg ennå. Det var nok bare meningen at jeg skulle fylle 37 før jeg skulle møte Drømmemannen. Hvis noen synes det blir litt mye snakk om Ham for tiden, så er det av den enkle grunn at Han er den eneste som mangler i livet mitt. Prikken over i’en! Her sitter det en ferdig familie som bare venter på at han skal dukke opp; alt er klart for Kjæresten og bonuspappaen. Jeg håper så veldig at det skal skje snart nå, så jeg slipper å være alene lenger.

Jeg hadde jo bare ett ønske på bursdagen min i år. Og selv om det ikke dukket opp noen mann i uniform på døra mi i går (og jeg håpet i det lengste, bare så det er sagt, for man vet virkelig aldri! hehe), så har jeg fortsatt håp om at Han skal dukke opp ganske så snart, et eller annet sted. Selv om det ikke var noe lys på kaka mi å blåse ut i går, så lukket jeg øynene og ønsket meg noe allikevel. Åh som jeg ønsker at det skal gå i oppfyllelse!

I et og annet sårbart øyeblikk så kan det være en utfordring å beholde humøret, men jeg tar tak i skyene og blåser dem bort, slik at sola igjen får skinne. Tankenes kraft. Det er nytt år og nye muligheter nå, og jeg velger å gå på også dette full av glede, varme og optimisme!

Lørdag på by’n… Annonse oppdatering # 3

Jeg gledet meg veldig til å være med ut og danse, og til å snakke med nye folk. Med nytt antrekk og kjempekoselig jentesnakk, så var liksom settingen helt klar for en vellykket kveld. Og det ble det!

Jeg kan med en gang konstatere at det er umåtelig lenge siden jeg fikk så mye oppmerksomhet som i går. Folk har visst lest avisa denne uka her… hehe. Aldri før har jeg fått så mange klemmer, kyss på kinnet, kyss på hånda eller fått en arm rundt livet av så mange forskjellige menn på noen få timer. Det var virkelig en ny opplevelse. Og i min egen blogg så koster jeg på meg å skrive litt om det, for det føles faktisk veldig godt å få beundrende blikk fra noen man ikke kjenner. Ikke at jeg sliter noe spesielt med selvfølelsen, for jeg vet godt hvem jeg er og hva jeg står for, men det er en god følelse å bli sett i mengden og få komplimenter. Og det fortjener vi jammen alle sammen! 🙂 Og nei, det var ingen som tørte å sette fram en søknad der og da.

En kommentar jeg fikk skilte seg veldig ut. Jeg var på Bryan Adams-konserten her på Gjøvik i juni, og da ble jeg plutselig bedt opp til dans av en mann som stod foran oss. Jeg synes jo det er så moro å danse at jeg sa ja med en gang. Og denne mannen så jeg igjen i går, og siden vi kom i snakk så nevnte jeg det at jeg husket han fra konserten. Han svarte at han husket meg også, for jeg var den eneste som ville danse med ham. Og så sa han noe slik som (jeg prøver å sitere fra hukommelsen) “Noen mennesker skiller seg ut i mengden, de har en aura som liksom stråler, fordi de er så gode. Du har det”. Jeg har hørt et og annet i min tid, men ingen andre menn har snakket om auraen min på byen! Det pleier å dreie seg om helt andre ting. En sjelden opplevelse. Jeg takket pent og inderlig, og sa navnet mitt (men det visste han jo allerede, for han hadde tydeligvis også lest avisa; han sa at han også var singel og at han var sykepleier). Så ble han borte med kameratene sine. Han husket forresten også at søstera mi (eller venninna mi, som han kalte henne) ikke ville danse med ham på konserten hehe. Tusen takk for dansen og praten, hvem du nå er!

Jeg har blitt flinkere nå til å komme meg ut på noe annet enn jentenes aktiviteter. Med medlemskap på Toten Treningssenter, så er jeg ute på noe for meg selv en gang eller to i uka. Og ut på byen litt innimellom. Det var så utrolig moro i går at vi bestemte oss for å gjøre det igjen allerede om to uker. Og jeg føler nå at jeg alt jeg gjør fører meg fram mot det endelige målet. Jeg kommer til å møte noen snart! Så er bare spørsmålet hvem det er som står og venter ved enden av regnbuen? Selveste skatten…

Sommerfuglene fortsetter og jeg er optimist! To be continued… 🙂

(Se på antrekket og ikke at jeg blunker hehe)