Ikke å ta, men å få…

I et eneste langt øyeblikk er alt såre vel. Alle har det bra. Verden spinner videre. Så faller korthuset sammen og havner i en haug på gulvet. Hvorfor skal livet absolutt være som en berg og dalbane? Må det virkelig gå opp og ned? Berg og dalbaner er oppskrytt. Personlig hadde jeg vært totalt tilfreds med å bare kjøre rett fram, strake veien inn i horisonten. Vis meg en stille skogsvei, og jeg skal vise deg glede… :o)

“Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv”. Nei, den uretten tåler jeg ikke! Den uretten som rammer meg selv er jeg derimot ganske flink til å tåle. Den bare overser jeg; ignorerer den helt, og later som om den ikke er der. Jeg har alltid vært mye flinkere til å kjempe for andre, enn for meg selv. Mye flinkere til å tale andres sak, enn min egen. Jeg er den som prøver å gjenopprette den delikate likevekten. Den sarte balansen. Equilibrium. Det er viktig for meg å vite at de rundt meg har det godt. Da har jeg det bra.

Innimellom lurer jeg på om livet mitt hadde vært annerledes hvis jeg hadde vært en av de menneskene som går ut i verden og tar akkurat det de har lyst på. Er det løsningen? Hemmeligheten? Egentlig tror jeg ikke det hadde fungert for meg; for den jeg er. Jeg står for alle de valgene jeg har gjort; alt jeg har sagt. Alt har gitt meg nye erfaringer; noe å ta med videre. De har ført meg hit jeg er nå, og jeg angrer ingenting. Jeg har innsett at jeg nok alltid vil forbli en person som gir. Mens jeg håper i mitt stille sinn at noen vil gi tilbake til meg. At noen vil synes at jeg har noe som er verdt å kjempe for.

Jeg drømmer. Ikke om å gi og ta, men om å gi og få…
Tyngde. Balanse. Gjensidighet. Kjærlighet.

Fordi jeg fortjener det!… ;o)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.