Med klump i halsen

Noen kvelder skifter ting veldig raskt. I stedet for å sitte her og glede meg over overraskelsen som hang på døra når vi kom hjem, så sitter jeg nå og tenker på alt mellom himmel og jord. Lurer veldig på hva jeg skal gjøre for å få Eldstesnuppa til å slutte å bekymre seg så mye?

Hun sliter litt om dagen. Hver kveld før hun skal sove, så bryter hun sammen i gråt. Hun er redd for å bli syk. Redd for at hun har fått en eller annen sykdom. Redd for at jeg skal bli syk igjen. Redd for så mangt. Og jeg gjør alt jeg kan for å trøste og forsikre henne om at vi gjør alt vi kan for å være friske. At vi ikke må gå og bekymre oss for ting som kan skje en gang i framtida, men være glade for at vi har det godt her og nå. Enklere sagt enn gjort ja, men jeg har prøvd det motsatte selv, og jeg vet at hvor viktig det er å glede seg over nuet.

I kveld var hun redd for at Oldemor skal dø. En litt mer reell frykt, enn frykten for alle sykdommene hun tenker på. Oldemor har jo passert 80 år, og enda så ung vi synes hun er, så vet ingen hvor gamle vi skal bli. Eldstesnuppa går en del til henne etter skolen, og de koser seg veldig i lag. Så jeg vet at det kommer til å bli hardt den dagen det skulle skje. Men det kan gå 20 år ennå, og vi kan ikke gå og tenke på døden. Døden er en del av livet. Ja, det er kjempetrist når noen vi er glade i dør, og savnet kan sitte i kropp og sjel i veldig lang tid, men vi kan ikke sørge på forskudd. Vi må glede oss over den tida vi har sammen nå, og så må vi gråte når det kommer noe å gråte for. Dette forsøker jeg å forklare henne så godt jeg kan, mens jeg kjemper med mine egne tårer. For hun gråt så sårt, og jeg vet hvor ufattelig trist det vil bli, en gang i framtiden.

Hun savner også “oldetanta” si; Oldemor sin søster. Hun døde i fjor sommer, etter et kort sykeleie. Eldstesnuppa var veldig glad i henne, også. Begravelsen var mens de var hos faren sin, og vi sa med vilje ikke noe før de var kommet hjem. Nå er hun lei seg og lurer på hvorfor hun ikke kunne få være med i begravelsen og si farvel. Hun er lei seg for at hun ikke husker henne så godt lenger; at hun ikke kan snakke med henne. Jeg fortalte henne at vi kan snakke med henne inne i hjertene våre, og at vi ved å tenke på alle de gode stundene, holder minnet hennes i live.

Det er så mange tanker og følelser som skjuler seg i hjertet hennes! Og hun holder det meste inne. Jeg tror hun fortsatt er redd for at jeg skal bli syk igjen, enda jeg forsikrer henne daglig om at jeg har det fint og at livet mitt er bedre enn det har vært på årevis. Men det synker liksom ikke inn. Og da blir jeg litt fortvilet, for jeg vil ikke at hun skal gå rundt og bekymre seg for meg.

Hun har vært igjennom så mye de siste par årene. Hun plukker opp ting, og skjønte nok mye før vi i det hele sa noe om bruddet den gangen. Og så var det skolen, og alt som skjedde der. I tillegg til at jeg ble syk. Hun har klart seg utrolig bra den siste tiden, og jeg skal vel ikke vente annet enn at det kommer en knekk innimellom. Men jeg vil helst at hun skal ha det godt og være lykkelig, hele tiden! Det er vel ikke for mye forlangt?…

2 thoughts on “Med klump i halsen

  1. *trøsteklem til liten og stor*
    Det er ikke enkelt det her når man bekymrer seg for ett og annet… Man vet jo det sjøl.

    Men vet du gjør så godt du kan – og som du sier vi må leve nå – og sørge når det blir tid for det. Riktignok skal man reflektere over det, men ikke ta det for mye innover seg.

    Barn og begravelse, tja, noen sier så og noen så.. men jeg sier av erfaring. Det er ikke dumt! Barn trenger også å ta farvel.. Avslutte liksom.

    Håper det snur igjen snart!! KLEM

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.