7 minute workout challenge

Etter at denne appen har blitt foreslått veldig mange ganger på Facebook, så fant jeg ut at jeg skulle teste den og se om den faktisk virker. Så jeg lastet den ned på søndag og satte igang.

Appen fungerer veldig fint. Du får 12 øvelser på 7 minutter, der øvelsen varer i 30 sekunder og det er 10 sekunders pause imellom hver øvelse. Det er en hyggelig stemme som på engelsk sier når du skal starte og når du er halvveis, og når du skal ta pause. Samtidig vises det et bilde i bakgrunnen på telefonen så du vet hvilken øvelse som kommer etter pausa.

Du kan sette på flere repetisjoner enn 1, men siden reklamen har vært at det skal holde med 7 minutter, så tenkte jeg at jeg skal bruke 1 repetisjon i noen uker og se om jeg ser noen forskjell. Så kan jeg alltid ta 2 sykluser (altså to runder med øvelsene) senere og se hvordan det blir.

7 minutter om dagen, hver dag. Og man blir i alle fall svett!…

2016-08-24 13.41.15

Alle barn må ha rett til en skoledag de ikke skal grue seg til

Det har gått ganske nøyaktig 5 år for oss nå, 5 år siden jeg oppdaget hvor forferdelig skoledagen egentlig var for Isabel. For jeg visste jo at hun gruet seg til å gå dit, hver eneste dag. Men man på jo på skolen, som barn, så jeg måtte sende henne, dag etter dag. Det fantes ingen vei utenom. Helt til det ble så vondt at hun ikke klarte det mer. For så stor kan smerten på innsiden bli.

ONSDAG 28. OKTOBER 2009
Å trøste et barn
Det er ikke bare voksne som kan fortvile over livet; noen ganger kan det også toppe seg for et barn. I dag så jeg barnet mitt gråte ordentlig; så dypt og inderlig at jeg kjente det helt inn i hjertet mitt. Det var på skolen, og det var bare en tilfeldighet som gjorde at jeg var der akkurat da. Jeg kan ikke huske at hun noen gang har grått slik som hun gjorde i dag. Hun er en som gråter på innsiden.

Hun gråt fordi hjertet hennes har det vondt. Fordi alle de vonde tankene hennes samler seg der. Det var ikke slik surving som jeg hører fra begge jentene innimellom; det var ekte, og det var sårt. Det gjorde vondt. Vondt å se at hun har det slik. Vondt å vite at det er noen som plager henne. Vondt fordi hun ikke vil snakke med meg. Vondt fordi hun ikke har det godt. Vondt fordi jeg må være den som trøster, når jeg har mest lyst til å sette meg ned å gråte selv. Men jeg kan ikke gråte nå. Jeg må trøste, mens hjernen min jobber intenst for å finne måter å gjøre henne glad igjen på; gi henne noe annet å tenke på. Jeg skulle så gjerne svingt på tryllestaven og tatt bort all sorg og smerte!

Hun gråt ikke bare fordi hun selv har det vondt; hun gråt også for meg. Fordi hun er redd. Redd for at jeg skal bli syk. Redd for at jeg skal bli lei meg igjen. Redd for så mye.

Åh kjæreste, hvordan skal jeg klare å trøste deg; få deg til å forstå at jeg alltid vil være her? Du hører på meg; men jeg vet ikke om ordene går helt inn i hjertet ditt. Jeg vet at du gjemmer på alt der. Jeg håper du også vil gjemme på dette. Tiden leger alle sår. Den vil også lege dine. Samme hvor håpløst alt kan synes akkurat nå, så vil det bli bedre. Tiden kommer. Morgendagen kommer! Alle får vi nye sjanser i livet.

Som mor skulle jeg så gjerne vært til stede hele tiden; ikke sluppet barna mine av syne et øyeblikk. Jeg vil skjerme dem og beskytte dem. Men jeg må slippe dem. Jeg må la dem prøve seg på livet, på både godt og vondt; la dem høste sine egne erfaringer. Men innimellom er det veldig vanskelig. Helst vil jeg bare stå med armene omkring dem og passe på at ingen eller ingenting kan såre dem.

Det var den dagen jeg ikke orket mer. Den dagen jeg bestemte meg for å gjøre alt jeg kunne for å gi henne et bedre liv. Selv om det medførte å flytte til et annet sted. Ta begge jentene ut av det miljøet de kjente, bort fra venner og familie. Selv om det ikke var et trygt miljø, så var det i alle fall kjent. Men hun hadde det så vondt, så vondt, at jeg ikke klarte å se på det lenger. Alle barn må ha rett til en skoledag de ikke skal grue seg til! For noe annet er egentlig helt utenkelig. Men allikevel skjer det altså for så mange.

Nei, det er ikke riktig at et mobbeoffer skal måtte flytte. Men det finnes grenser for hva man klarer å la barna sine gå igjennom. Så jeg valgte å flytte. Etter tre år med kamp mot alle de som ikke så noe, så var det min eneste mulighet. Man gjør så godt man kan.

Nå vil barneombud Anne Lindboe ha et eget mobbetilsyn. Et særskilt klageorgan som skal gi råd og veiledning til barn og foreldre, les mer her. Dette er på tide. For det er en veldig vanskelig og ensom kamp man kjemper som foreldre, når de som skal passe på barna våre til daglig ikke ser, eller ikke vil se. Mobbing må stå på dagsordenen hele tiden.

Et av mine aller største øyeblikk som mor var på 7. klasseavslutningen til Isabel, da hun gikk opp på scena helt alene og holdt en rørende tale foran 200 tilskuere, der hun takket for det nye livet hun har fått på Gjøvik. Da visste jeg at mitt valg hadde vært riktig.

2013-08-27 17.20.12

Stå sammen mot mobbing!

Alene er et uendelig ensomt sted å være. Ingen barn fortjener å oppleve noe slikt. Men allikevel skjer det, og det vondeste man opplever som foreldre er at de som er der når det skjer og faktisk kan gripe inn ikke gjør noen verdens ting. All ros og ære til de fantastiske lærerne begge jentene har nå, og ikke minst til skolens anti-mobbeplan. De bryr seg, og de er virkelig til stede.

Jeg hadde visst en tryllestav allikevel. De valgene jeg tok for ganske nøyaktig to år siden tryllet bort sorg og smerte for Eldstesnuppa, og erstattet hverdagene hennes med håp og glede. Så langt kan man altså komme på to år. Det er forholdsvis kort tid, men når livet er tungt og vanskelig og dagene drar seg pinefulle og langsomme avgårde, ja da er to år som et helt liv. Men når livet er godt og hjertet er fylt med lykke, da løper ukene og månedene, og plutselig har det gått et år igjen.

Nå gleder hun seg til å gå på skolen, hver eneste dag. Det er ikke lenger slik at hver minste celle i kroppen hennes strutter imot. Hun trives! Hun har det bra. Skuldrene hennes er senket, og og den indre roen hennes er synlig. Hun er der hun skal være. Og da er det godt å være mor! Godt å kunne sende henne ut om morgenen og vite at hun skal ha en god dag.

Jeg er fullt klar over at det kommer til å ta like lang tid å bygge henne helt opp som det tok å rive henne ned. Sånn er det bare. Og det skal ikke så mye til for å endre på den indre balansen hennes fra trygg til usikker. Men vi er på god vei mot målet. Det kan gå lang tid mellom hver gang hun snakker om fortiden nå. På sin egen måte har hun begynt å legge alt bak seg.

Jeg er så takknemlig for all støtte vi har fått de siste årene, ikke minst i forbindelse med Dots-konkurransen i fjor høst. Å få besøk av Aleksander With hjemme i stua i vinter, det lever hun på ennå og det kommer hun til å leve på i lang tid framover. Det var en veldig rørende opplevelse som mor å kunne få gi henne en opplevelse som kunne viske ut litt av det som hadde vært.

Jeg er så stolt av den voksne, flotte jenta mi! ♥

Aktivitetskabalen går akkurat opp

Jeg vet ikke om jeg vil kalle det mitt nye og bedre liv, men jeg har i alle fall meldt meg inn på Spenst Toten Treningssenter. Mest for å være med på Zumba sammen med Lillesøster, men også for å treffe nye mennesker. Ut og møte noen! Man vet jo aldri? Det var i alle fall det han jeg hadde samtaletimen med sa; “Du vet jo at treningssenteret er et av de mest vanlige stedene der single treffer noen!” Jo takk, så bra da, sa jeg da… hehe.

Zumba er skikkelig moro! Jeg passer nok best til saltimer med instruktør og musikk, tror jeg. Det blir nok ikke så mye egentrening på meg. Jeg har vel ikke akkurat apparatskrekk, men jeg liker å danse! Jeg elsker å danse. Derfor prøver jeg hver tirsdag å komme meg på Zumba, slik at jeg i alle fall får en time i løpet av uka, som bare er min. For det er jammen godt. 🙂

Men det er ikke bare jeg som trener nå. Uka går så fort! Aktivitetene står i kø igjen, og jeg føler at vi endelig begynner å komme inn i den nye rutinen. Svømmetrening to ganger i uka for Eldstesnuppa, og hun stortrives med det. Det var tvers igjennom lykke da hun fikk beskjed om at hun hadde rykket opp et hakk siden forrige sesong.

Kunstløpsesongen er i gang igjen, og Snuppeluppen har vært klar i flere måneder. Egentlig helt siden avslutningen var ved påsketider. Hun synes det er skikkelig moro, og da synes jeg det er ekstra moro også.

Å være med på kunstløpstrening er egentlig helt greit. Jeg sitter en time og ser på Snuppeluppen som danser på isen, mens jeg synger til sangene som spilles over høytalerne og danser lett der jeg sitter i stolen… Det er egentlig en veldig fin time på ettermiddagen, sånn midt i uka. 🙂

Med fire treninger og fire ukedager, så går aktivitetskabalen akkurat opp dette skoleåret, også! Utfordringen kommer virkelig hvis jentene får trening på samme dag…

Ny uke, nye muligheter

Jeg våknet opp i dag med fem fremmede menn i hagen. Det er ingen hverdagskost! De kom dessverre ikke for å søke på stillingen som kjæreste og bonuspappa, men for å grave opp hagen. Da vi kom hjem i ettermiddag hadde de satt i gang og tatt opp en del av plattingen. Jeg håper de tar med seg alt før de er ferdig! Det står to gravemaskiner bak huset, men jentene var ikke særlig imponerte av dem. De syntes heller det var moro å se på den store grøfta som var laget til, der rørene går. “Åh mor, det er akkurat som rundt prinsesseslottet! Kan ikke vi ha en sånn hele tiden?” Det ligner jo på en vollgrav… Lurer på om det er så mange menn der i morgen tidlig, også?

Det er første dagen i resten av ditt liv. Og mitt. Jeg prøver å bli flinkere til å gjøre ting for meg selv, så jeg har meldt meg inn på et treningssenter. Jeg har ikke rukket mer enn to Zumba-timer så langt, men jeg er da i gang. Og i dag hadde jeg en time med en personlig trener. Det skal bli moro å komme meg litt mer ut enn jeg har gjort; ut på noe for meg selv og ikke bare for å kjøre jentene på deres aktiviteter.

Husket du å stemme? Jeg har gjort mitt lille for å verne om demokratiet, og har avgitt mine stemmer med god hjelp fra Snuppeluppen, som syntes det var moro å putte sedlene i urnen.

Tid for å krype under dyna mens høststormen rår. Du vet at høsten har kommet når det regner og blåser så hardt at vinduene rister… Jentene skal på fjelltur med skolen i morgen, så vi ønsker oss sol!

Snart helg!

Og akkurat nå skal det bli utrolig deilig, kjenner jeg. Det har vært ei hektisk uke, på mange måter. Så nå legger jeg opp til en skikkelig kosehelg med jentene:

Fredag: Filmkveld med “The Karate Kid”
Lørdag: Kinotur for å se “Tangled”
Søndag: Ut på tur

Hvor vi skal eller hva vi skal gjøre på søndag vet jeg ennå ikke, men ut skal vi i alle fall. Etter to dager med film og moro vet jeg nemlig at jeg får med meg jentene ut på et eller annet. Kanskje det blir en tur på skøytebana igjen?… 🙂

Men aller først, siste innspurt på jobb og skole før kosen kan starte.

På sidelinja

Noen ganger må man bare kaste inn håndkleet og holde senga, samme hvor lite man liker det. Jeg trodde jeg hadde alt under kontroll fram til helga, men når kroppen protesterer vilt så er det ikke annet å gjøre enn å bli liggende. Og så kom Snuppeluppen og fortalte at hun ikke var i form. Så da lå vi der da, begge to; med feber og forskjellige “vondter”. Det er ikke mye moro å være syk.

Det passer jo heller aldri å bli syk, ikke på noen som helst måte. Møter på jobben, og jentene som skal til Lillestrøm igjen. Heldigvis ordnet det seg slik at vi begge henter jentene denne helga, i stedet for å bringe dem. Så da blir det hentetur på Lillestrøm på søndag i stedet for å måtte lete etter noen som kunne følge dem i dag. Og godt er det! 🙂

Du vet du har feber når du tar en sjokoladebit og den smelter mellom fingrene dine!…

Det er forresten ikke noe moro å være syk når man ikke har noen til å stelle med seg. Får bare satse på at Askeladden er både glad i naturen, musikalsk, god til å lede i dansen, og flink til å gi litt TLC
– når han dukker opp på døra mi, en vakker dag… 🙂

Baby steps

Mens jeg ventet på toget på Lillestrøm i går kveld, så var jeg innom Narvesen. Jeg måtte se om det var noen spennende blader til togturen hjem. Jeg ender som regel opp med et eller annet interiørblad når jeg første skal kjøpe et blad. Men i går stod jeg plutselig og kikket på hobbybladene også. Mest britiske blader naturligvis, men også noen andre.

Jeg fant et Creating Keepsakes blad, innimellom de andre. Det pleide å være “mitt” scrappeblad; bladet jeg abonnerte på i mange år. Prisen var ikke så verst, så jeg kjøpte det også.

Litt spent når jeg åpnet var jeg jo, på om alt hadde forandret seg så mye som jeg trodde på disse to årene. Heldigvis hadde det ikke det. Det var jo omtrent som å lese et av de gamle bladene, i alle fall når det gjelder teknikker og trender. Kanskje det ikke blir så vanskelig å finne tilbake, allikevel? Det å i det hele tatt kjøpe et blad er liksom det første skrittet.

Det var særlig en artikkel som “snakket” til meg, og det var å scrappe om alle livets faser, både de gode og de vonde. For meg så ble denne bloggen den terapien jeg trengte, etter samlivsbruddet. Men jeg fikk en ide om å formidle reisen de siste årene i farger, også. Så vi får se. Kanskje jeg finner fram igjen saks og papir i morgen… 🙂

Tilbake til hverdagen

Med alle “basseluskene” som er der ute om dagen, så måtte det jo bli vår tur til slutt, også. Sarah har vært hjemme med feber i dag, så Mor har hatt hjemmekontor innimellom pleiingen.

Dagen har vært tilbragt på sofaen, med TV-titting innimellom soving. Matlysten har ikke vært på topp, men heldigvis finnes det Dots-kjeks i huset. Og mange av dem!

Feber er forøvrig helt overkommelig, synes jeg. Jeg bare håper vi ikke får det mageviruset som går; bank i bordet!